Børgefjell 2013

Som vanlig er jeg latterlig sen til å poste innlegg her men sånn er det bare... Sitter på skolebenken igjen og lite tid til annet enn lekser. Dessuten er det egentlig litt godt å skrive nå som vinteren er her for jeg får drømme meg bort til sommeren. Det er også litt godt å ha opplevelsene litt på avstand før man skal skrive dem ned for man har fått tenkt gjennom alle situasjonene godt, noe som gjør det lettere å skrive. Det bærer denne teksten kanskje preg av som er den lengste jeg har skrevet på bloggen til nå, men den skildrer også den fineste turopplevelsen jeg har hatt til nå.

OBS! Videoen ligger heeeelt i bunnen... ;)

Årets børgefjelltur ble i år lagt til nok en ny destinasjon. Etter to så og si fiskeløse turer fikk vi i alle fall smaken på hvordan det kan være i 2012. Fjorårets tur ga mye fangst, men ikke de helt store opplevelsene sånn størrelsesmessig. Toppen for meg og grunnen til at vi valgte nytt sted i år kom etter turen vår ned til Getsvannet og fisken jeg tok på ett av de første kastene der, som veide inn på litt under 1kg.

Når jeg kom hjem det året begynte jeg og se på kart fordi jeg ville tilbake til Getsvannet igjen. For å komme oss til Getsvatnet måtte vi ro fra hytta på Orrvatnet, "parkere" båten og gå langs elven ned. Minuset med dette var at elva herifra og ned til Getsvannet faller mange høydemeter på et par kilometer, er stri og så og si ufiskbar.
Det som pirret nysgjerrigheten min derimot var å gå opp til vannet fra Namsvannet. Høydeforskjellen mellom Getsvannet og Namsvannet er ca 100m og over en strekning på nesten en mil så her burde sjansen være større for å finne fine strekker elv som muligens kunne huse pen fisk. Etter en runde med planlegging med mine brødre kom vi frem til at dette hørtes ut som en god plan. Jeg kan ikke snakke for de andre to, men personlig gikk jeg og gledet meg i nesten ett år til Børgefjell 2013! Klok av skade så hadde jeg ikke i år forventninger om stor fisk, men jeg følte selv at muligheten var tilstede bare vi var litt taktiske i forhold til tidspunkt for fiske og på hvordan vi fisket.

Etter en lang vinter, men heldigvis med en del fine fiskeopplevelser på isen så var det igjen duket for tur med gutta krutt! Til sammenligning med 2010 turen så stoppet vi også i år ved heimsvatnet for å haike med taxibåten over Namsvannet. Båten skulle ta oss helt inn i enden av vannet, til utløpet av orrvasselva. Herifra skulle vi bruke en liten uke til å gå opp mot Getsvannet og fiske mens vi gikk. Da vi hadde losset av og båten dro, satte vi oss ned og tenkte litt mens vi tittet på kart og kom frem til en ny mulighet. Istedefor å gå hele veien opp med alt av utstyr skulle vi gå opp til et lite vann litt nord for elva ca 4km fra Namsvannet, sette opp camp og bruke det som utgangspunkt for dagsturer.

Etter en varm og tung tur kom vi frem til vannet, kjente allerede da at jeg var veldig glad for at vi bestemte oss for å sette opp permanent camp istedenfor å drasse med oss alt hele veien opp til Getsvannet. Dessuten var det helt nydelig oppe ved vannet vi valgte! Det første som møtte oss var en reinsdyrflokk som beitet, det andre var flatt og fint underlag til lavvoen i tillegg til at noen hadde bygd steinbord med tre fine "steinkrakker" rundt og lagt opp steiner til bålplass. Solen stekte godt mens vi satte i stand camp og den første ettermiddagen og senere kvelden ble brukt til fisking i vannet. Bare på den første kvelden hadde vi tatt opp mer matfisk på stang enn alle turene våre til sammen så starten på årets tur, medregnet nydelig vær og en fantastisk solnedgang kunne faktisk ikke vært bedre.

Dag to startet med havregrynsgrøt med tørrmelk, rosiner, noen blåbær og kaffe. Lysten til å sjekke ut elva vi dagen før hadde fulgt oppover var så stor at vi etter en meget rask frokost pakket med oss mat, kaffe og fiskeutstyr før vi vandret nedover for å prøve lykken. Mannen som kjører taxibåten hadde tipset oss om de mange kulpene oppover elva og at de, selv om de var små ofte kunne huse stor fisk, og hvis vi var litt "snikende tiger, skjult drage" på vei ned til de så var det gode sjanser for fisk. Vi gjorde som mannen sa og fisket oss stille og rolig oppover vassdraget. Etter ca en kilometer hadde ikke fangsten blitt den helt store. Jeg hadde fått noen pinner på fluestanga og det samme hadde Thomas og Stefan på sluk. Selv om ikke fisken var stor, var elva fantastisk og vi kosa oss skikkelig med nydelig vær, kaffe og skitprat.
Etter noen timer med fisking i flere små og store kulper i en mer eller mindre stri strekke elv kom vi til et helt flatt parti av elven. Her var den nesten stillestående, bred og enkelte plasser veldig dyp og tankene om at det her kunne stå fisk av høvelig størrelse meldte seg. Igjen, med 3års ulykke så var det ingen forventninger om noe som helst, men tankene om at "hvis jeg hadde vært en hannfisk som mot slutten av sommeren skal finne meg et territorie å forsvare til damene kom på besøk var det akkurat her jeg ville ha stått".
Jeg skiftet litt taktikk og istedenfor og stå å kaste på samme sted i viftemønster over lengre tid så gikk jeg et stykke oppover elven fra de andre to og kastet motstrøms. Etter noen få kast på et sted gikk jeg så langt opp som mine tidligere kast hadde vært og fortsatte motstrømskastene. Planen min var egentlig å fiske mest mulig med fluestang, men på grunn av ekstremt tett bakkratt og at jeg ikke hadde med vadebuksene så ble det sluk. Denne gangen med et ess i ermet i form av den mest effektive ferskvanns sluken jeg har prøvd. 12g Kulpkrokodille fra Delfin i Kopper og rød. Jeg fisket mye med den sommeren 2013 og både meg og flere har opplevd at denne tar mye fisk så jeg sverget til denne på turen her også.

Jeg var vel ca 50 meter lengre opp i elva fra der Thomas og Stefan stod da det smalt. Aldri i mitt liv har jeg opplevd maken til hugg. Det gikk ett millisekund fra beistet tok til den begynte første utras, og FOR et utras! Jeg ble stående og rope "HÅV, HÅÅÅÅÅÅV" mens snella raskt og effektivt ble tømt for snøre og den lille fjellstanga mi hadde tidenes bøy. Da Stefan omsider kom med håven var fisken på sitt andre utras, hvorpå Stefan sier at jeg sikkert bare har huket en liten fisk i halen. Jeg sier at det er en mulighet og at det hadde vært veldig typisk, men at det ikke kjennes ut som noe annet enn en STOR ørret. Etter noen minutter med drakamp så kommer endelig fisken til syne, og det er den største ørreten jeg har sett i levende live noen sinne! Den er så stor at jeg nesten kaster opp. Det er vanskelig å beskrive følelsene sine når det blir så intenst som det var for meg å stå der og vite at jeg har en ørret på kroken som er minst dobbelt så stor som min gamle pers fra fem år tilbake og som jeg ser med en gang kan bli mitt livs største... Adrenalinet pumper så hardt at jeg har vanskeligheter med å stå oppreist, jeg skjelver ukontrollert og alt er egentlig bare grøt oppi hodet. Da det andre utraset er over får jeg et lite øyeblikks klarhet og forlanger at noen tar frem mobilen og filmer. Thomas får jobben siden Stefan er håvmester og plukker opp både min og sin egen fra lomma for å være sikker på at det blir dokumentert. Jeg hadde frem til da mistet tre rekord ørreter i løpet av 2013 og ville om jeg isåfall skulle miste den her også ihvertfall ha den på film. Etter enda noen minutt begynte både jeg og ørreten å bli slitne og en mulig landing av jumbojeten var innen rekkevidde. Bortsett fra en helvetes rotfaen som fisken tydeligvis var veldig glad i var landingssonen perfekt, med sandbunn og lite mikk makk som jeg kunne hekte i. Etter  tre mislykkede håvingsforsøk og ett mindre utras var den ENDELIG i håven! Det som skjedde i minuttene etter det er veldig tåkete, men videoen forteller det aller meste om hvordan sinnsstemning jeg var i etter å ha landet tidenes ørret...

Etter og ha samlet meg og kommet over den verste skjelvingen fikk Børgefjellets far (som jeg kalte den) friheten tilbake og det var en fantastisk følelse å se den komme til hektene og svømme rolig ut i elven igjen. For å si det sånn, så ble det ny pers! For flaket av en fisk veide inn på 2,940g noe som nesten er en tredobling av tidligere rekord.

Vi fortsatte fiskingen med nyvunnet iver, selv måtte jeg sette meg ned med jevne mellomrom både for å puste litt, fordi jeg fortsatt var skjelven og for å se på bilder og film av monsteret jeg bare for litt siden holdt i hendene mine. Etter bare noen minutter så smalt det på fisk igjen, denne gangen hos Stefan. Jeg stod ikke mer enn ett par meter fra han da han sa han hadde fisk, jeg ble med ett veldig gira, men ble jekket mange hakk ned når jeg fikk til svar "ser det sånn ut?" på spørsmålet om han trengte håv. Jeg kastet ut sluken min på nytt i den tro at Stefan ikke trengte hjelp med fisken, men sveivet fort inn igjen da det med ett ble større og større spenn i stangen hans, fortsatt var det ikke mye opprømthet i stemmen til Stefan, men jeg labbet mot Thomas og håven for sikkerhets skyld. Da jeg kom frem til håven spør Thomas om det er storfisk igjen siden jeg henter den, hvorpå jeg svarer "nesh, en helt ok en sikkert". Da jeg kommer labbende tilbake er det plutselig blitt mer fart i både snøret og i Stefan og det blir nesten som et sjokk for oss begge når fisken kommer til syne... Enda et monster! Men denne gangen er det ikke fisken som bestemmer, den gjør et par små utras og på et strekke elv hvor det er rett ned på dypt vann fra kanten av gresset går håvingen meget smertefritt. Vi lander fisken som er nok en pers med sine 1,720 nydelige gram!

Nå er stemningen til å ta og føle på! Hva er det som skjer? Det er greit at man skal få belønning for strev, dvs 3år med lite fisk i Børgefjell som går for å være sportfisker eldorado men det her er jo bare sinnsykt!
Midt i all gleden kjenner jeg også medlidenhet. På alle årene vi har vært her, har Thomas tatt minst fisk av oss alle og året før fikk han ikke en eneste fisk annet enn det vi dro opp med garn. For en sportsfisker er dette bare en smertelig realitet som godtas selv om det er kjedelig og for meg og Stefan er det fisket sånn generelt som står i fokus når vi er på tur. Thomas på sin side er kanskje mer enn oss opptatt av samholdet, og kosen og bryr seg ikke så mye om fisking. Thomas tror jeg er verdens mest tålmodigste fisker, for selv om han ikke er så begeistret for det så er han med og fisker like mye som meg og Stefan, derfor synes både jeg og Stefan at han virkelig fortjener å få fisk!
Jeg bestemte meg for at fra nå av så var det Thomas som skulle få fisk. Vi måtte forandre mønsteret. Frem til nå hadde jeg, som kanskje er ivrigst av alle gått fremst og der jeg ikke hadde fått fisk i elva, var det høyst sannsynlig heller ikke fisk, ihvertfall ikke som ville bite. Etter meg kom Stefan, og ikke før han hadde passert meg og kastet lengre oppstrøms enn meg fikk han fisk. Bakerst kommer Thomas som blir stående på de samme strekkene som både jeg og Stefan har funnet fiskeløse. Jeg tok med meg Thomas og gikk ett godt stykke oppover elva, vi prøvde noen forskjellige plasser hvor jeg synes det så bra ut men han forble fiskeløs, ihvertfall en liten stund. Etter en 50-100m kom vi til en stor kulp, eller kanskje mer ett stort innsig i elva rett nedenfor et ganske langt brekk. Her MÅ det stå fin fisk tenkte jeg og vi fant oss alle tre en fin plass. Det var ikke mange kastene før det smalt på og ENDELIG var det Thomas sin tur! Vi skjønte ganske raskt at dette var en skikkelig fisk for denne var det liv i! Den rasa ut en god del meter snøre før den ble med inn slik at vi kunne se den. Og FOR en fisk! Her også var det nydelige landingsforhold så Stefan tok ansvar for dokumentering mens jeg satte meg nedpå sanda med håven. Der satt jeg, som gollum i ringenes herre og ventet på fisken. Ørreten nærmet seg rekkevidden for håven, men plutselig gjorde den hel omvending og fløy ut av vannet som en rakett! Jeg var HELT sikker på at den slo ut kroken, men heldigvis kunne jeg raskt konstantere at den hang på og fortsatte kampen. Etter en stund kom den til syne igjen, men nok en gang hadde den tenkt å ta en supermann på oss og fly vekk. Nervene var utenpå huden nå, men etter en frekk manøver fra Thomas sin side så hadde jeg perfekt tilgang og fikk putta fisken i håven! FOR en ørret! for noen ØRRETTER! Denne pluggen veide inn på 2280g og for en som tidligere har sardin som pers så var dette rett og slett helt sinnsykt!

Vi kunne egentlig bare dra hjem nå... Rett og slett! Det var dag to og vi hadde alle tre i løpet av en snau time opplevd tidenes fiske og vi hadde fortsatt tre dager igjen. Vi dro ikke hjem, men fortsatte fisket i noen timer til før vi vendte snuten hjem til camp. Den kvelden drakk vi! Og vi synes alle at det var meget velfortjent I motsetning til tidligere år hvor en av feilene våre som fiskere hadde vært for mye fokus på sprit og for lite fokus på fisket slik at vi gjerne enten var fulle, eller lå og sov av oss fylla de timene på dagen det er best å fiske... Men sånn går det, man lærer stadig noe nytt og vi hadde på forhånd bestemt oss for å ikke ha med så mange unnskyldninger til å ligge i teltet evt sitte i hytta. En annen faktor var jo været som i år viste seg fra sin aller beste side og som gjorde det veldig deilig å være ute. Bare så det er sagt. Den sluken som jeg nevnte tidligere tror jeg skal få en god del av æren for årets suksess for jeg fikk min, fikk først Stefan låne den og deretter Thomas og jeg tror at 90% av fisken som ble tatt denne turen var på den sluken. Lenge leve kulpkrokodillen!

Etter å ha gransket filmer og bilder til vi sovnet våknet vi dag 3 friske, raske og fulle av pågangsmot! I dag nøt vi en god og lang frokost, kosa oss med kaffen og tok livet knusende med ro, været var enda bedre enn dagen før og siden vi allerede egentlig hadde "fisket oss ferdig" så var det liksom ikke noe stress. Vi dro jo selvfølgelig ned til elva igjen, hoppet glatt over de nederste partiene og dro rett oppi stillestrekka hvor eventyret hadde startet dagen før. Tror nok ingen hadde forventninger om nye monsterfisker og ihvertfall ikke på det samme partiet elv som dagen før, men vi prøvde alikevel. riktig nok var det lite liv der så vi gikk ganske raskt opp til innsiget hvor turen stoppet dagen før. Jeg hadde denne dagen med meg vadebuksa for tanken på en stor ørret på flue var, om ikke målet, ønsket for dagen.
Vi tilbrakte et par timer i innsiget og jeg sto oppi brekket og slengte flue så svetten sprutet. Det ble ingen fisk her heller, jeg hadde en ørret etter streaking caddisen min som holdt på å få hjertet mitt til å implodere men akk, den ville ikke ta. Det var lite til ingen innsekt å se på overflaten og det eneste som vaket var småfisk.
Vi fortsatte oppover elven og stoppet jevnlig på helt fantastiske elvestrekninger.
Den opprinnelige planen med turen var Getsvannet, men vi fant fort ut at det kom til å bli en alt for lang tur, ihvertfall siden vi stoppet hvert 5min på nye strekker elv som så forlokkende ut. Uansett ble det ikke den helt store fangsten å skrive hjem om denne dagen. Litt irritert av meg selv er jeg for at jeg ikke tok noen bilder av fiskene vi tok den dagen for det var noen nydelige ørret eksemplarer og den største var tett oppunder kiloet og ga fra seg en skikkelig fight, men med gårsdagens opplevelser friskt i minne var det liksom ikke det helt store... Bortskjemte drittunger kaller jeg oss når jeg nå sitter og tenker tilbake. Vi hadde det fantastisk fint uansett og vi kosa oss til sent utpå ettermiddagen. Da vi mot kvelden kom tilbake til campen igjen var det blitt overskyet. Fortsatt veldig varmt så vi bestemte oss for å bade. Med tidenes vondeste bunn og nært 0 grader kaldt vann ble det en forferdelig men dog forfriskende opplevelse som endte med tre voksne menn løpende naken rundt i lyngen med regnbuen og naturen i bakgrunnen som et skikkelig nasjonalromantisk maleri. Før vi rakk og tørke oss kom det en skikkelig regnskur som vedvarte resten av kvelden og natta.

Vi snakket sammen i lavvoen før vi la oss og bestemte oss for å dra ned en dag tidligere for å unngå krasj med andre planer, sto opp tidlig dag fire og brøt camp. Vi var fornøyde nå. Det hadde selvfølgelig vært deilig og vært igjen lenger, men med tanke på alle opplevelsene på de dagene vi hadde vært der så var vi forsynt! Der og da skal det sies at jeg var "litt" gretten. Litt fordi jeg ikke hadde noen planer etter turen og kunne blitt igjen på ubestemt tid, men mest fordi jeg er morgengretten av natur, ikke liker å bli klissvåt når jeg går (noe jeg ble etter nattens monsunregn) og fordi jeg i tillegg hadde et kne som plutselig hadde bestemt seg for å ta livet av meg.
Vi gikk forholdsvis raskt ned til utløpet av elva hvor vi tørket klær i sola som atter en gang hadde kommet frem og fisket mens vi ventet på taxien tilbake til bilene.

Det var Børgefjell 2013 "kort" oppsummert. En helt fantastisk tur, rett og slett! Ja, jeg orker ikke skrive mer enn det faktisk...

Har DU lyst til å oppleve Børgefjell finnes det veldig mye nyttig informasjon på "Visit børgefjell" . Her kan man hente tips, finne informasjon om overnatting, steder og dra osv...

Bilder fra turen i tilfeldig rekkefølge

En knippe bilder og videosnutter fra turen